Hvem passer boka for?

Denne boka passer for alle personer over 12 år og liker å lese kriminalromaner. Dette er ei lettlest bok som passer til og med for 12 åringer som er erfarne lesere. Mange syntes det er kjedelig  å lese bøker, men en av årsakene til det er at de aldri finner ei bok som passer for dem. Enten tar de ei alt for tykk bok, eller ei kjedelig bok. Hulemannen er ikke slik. Denne boka er lett å komme inn i og er ikke kjedelig. Fra første side er det spenning som gjør så førsteinntrykket av boka blir bra. Ei kort bok med korte kapitler er veldig enkel å lese. Alt innhold er relevant for etterforskningen og temaene, noe som gjør det enkelt å lese boka for mennesker som har vanskeligheter med å finne ei god bok.

Hvem forteller?

Denne boka skrives i personal synsvinkel tredjeperson. Når forfatteren skriver om hva karakterene gjør eller sier, skriver han i tredjeperson. Eksempel fra boka: "Han løp så fort han kunne gjennom den dype snøen for å nå frem til det brennende skuret". Forfatteren forteller hva personen gjør i tredjeperson. Han bruker også tredjeperson hvis han skal beskrive steder. En av de beste beskrivelsene er av huset til Wiggo Hansen. I dette tilfellet skriver han om hva Line ser og føler.

Min mening om boka

Jeg syntes boka fortjener en god karakter. Jeg vil ikke gi den terningkast 6, men terningkast 4-5 passer bedre. Det er mange grunner til at jeg ikke vil gi den toppkarakter. En av de er at det er vanskelig å si hva en perfekt bok er, og det avhenger også av hvem som leser den. En perfekt bok for meg er en bok jeg nesten ikke klarer å legge fra meg siden forfatteren bruker virkemidler og skrivemåter som gjør det vanskelig å unngå å bla videre. Hulemannen er ikke slik for meg. Noen ganger gikk det flere dager mellom hver gang jeg leste. Det skyldtes at jeg hadde mange andre lekser som også måtte prioriteres, men hovedsaklig at jeg ikke syntes den var spennende nok til at jeg kunne sitte hele dagen å lese.

Når jeg først hadde lest noen sider hver gang kom jeg meg inn i boka igjen, noe som resulterte i at jeg leste noen kapitler, men når jeg hadde lagt i fra meg boka var det vanskelig å fortsette. Mye av det skyldtes at jeg syntes en del av etterforskningen var kjedelig. Jeg syntes ikke det var noe spennende å lese om etterforskningen på politihuset fordi mye av den foregikk via nettet som ikke gjør det så spennende som om Wisting og resten av politifolkene hadde etterforsket ute. Siden det er to mistenkelige dødsfall uten spor og vitner skjønner jeg at det er vanskelig å unngå å ha mye av etterforskningen over nettet. Jeg hadde heller ønsket at Lier Horst kunne ha endret på en detalj eller to som hadde gjort så mer av etterforskningen hadde funnet sted et annet sted enn på politihuset.

Alt i alt er dette en kriminalroman som er verdt å lese. Er du ute etter en kort, spennende og mystisk kriminalroman er dette boka du er ute etter. Denne boka er lett å ta med seg i bilen, på toget eller på flyet. En bok man kan lese hvor som helst og når som helst.

Skrivemåte og virkemidler

Jørn Lier Horst skriver på en god måte. Han bruker mange virkemidler som passer inn i en kriminalroman og dermed gjør den enda mer spennende. Skrivemåten hans gjør det spennende å lese bøkene hans. Hvert kapittel slutter med noe spennende og noen ganger noe veldig overraskende. Det gjør så vi man får lyst til å bla om, og starte på neste kapittel. Itillegg til dette er kapitlene korte. Det er med på å holde spenningen oppe hele tiden siden de alltid ender med noe spennende. Jeg vil anbefale denne boka for nye lesere fordi korte kapitler og spenning hele tiden pluss at boka ikke er mer enn 350 sider gjør det enkelt for nye lesere å lese. Jeg vet hvordan mange har det. De syntes det ikke er artig og spennende å lese bøker fordi de aldri kommer inn i boka. Grunnen til det kan være fordi bøkene de leser er for erfarne lesere. Jeg sier ikke at denne boka bare er for nybegynnere, men denne boka er ei bok som gjør det enkelt å komme gang med lesingen hvis interesse for lesing er noe en sliter med. Det er aldri motiverende å lese ei bok på 500- 600 sider hvis en syntes det er kjedelig å lese om noe som ikke har noe med handlingen  å gjøre, og det er det ofte på starten av lange bøker. Hulemannen derimot er ikke slik. Denne boka er lett å komme inn i og har spenning fra første side.

Virkemidlene forfatteren bruker er viktige for å få frem spenningen og innholdet på en riktig måte. Det brukes mange virkemidler og jeg har tenkt å nevne noen av dem. De han bruker mest er sammenligning og kontraster.

Sammenligning: Lier Horst sammenligner ofte livene til Wiggo Hansen og hans venner, med hvordan de igjennom årevis har levd ensomme liv uten å bli lagt merke til.

Kontraster: Hva er det motsatte av å leve et ensomt og kjedelig liv? Jo, å leve slik som blant annet Wisting og Line gjør. De har venner, jobb og familie. Denne kontrasten er grunnlaget for mye av boka fordi det er to helt forskjellige levemåter. Denne forskjellen er en av de viktigste faktorene som gjør boka spennende og helt unik.

Tema

Temaet i boka er etterforskning og ensomhet. Dette er en helt vanlig kriminalroman så det er ikke så mange forskjellige temaer. Etterforskning og ensomhet er de temaene som regjerer i boka. Kjærlighet, vennskap og mobbing finner vi lite av, men det finnes eksempler på de to førstnevnte i boka.

Etterforskning: Etterforskning er hovedtemaet i boka siden dette er en kriminalroman. Alt fra første til siste side handler om etterforskningen av to mystiske dødsfall. Alle samtalene som føres i boka handler i større grad om etterforskningen av to mystiske dødsfall. Forfatteren trekker ikke frem samtaler og ting som ikke er relevant for boka. Hvert kapittel handler om etterforskningen og ikke om andre ting. Det er det som gjør denne boka så spennende fra første side.

Ensomhet: Boka handler mye om ensomhet, ikke blant etterforskerne, men blant noen av de andre karakterene i boka. Wiggo Hansen, Frank Iversen og Ole Linge er noen av de som igjennom hele livet har levd et ensomt og trist liv. Wiggo Hansen var tidligere god venn med både Iversen og Linge, men nå de senere årene har han ikke hatt besøk i det hele tatt. Det kan naboer bekrefte. Den siste personen Wiggo Hansen hadde på besøk var en tilfeldig låsesmed som skulle sette inn noen nye låser i inngangsdøra. Heller ikke når det kommer folk på døra som vil selge noe åpner han ikke døra.

Det er også vært å nevne kjærlighet og vennskap selv om boka ikke handler så mye om det. Det var noe på gang mellom Wiggo og Irene Skisaker den gangen de var på psykiatrisk sykehus. Det er derfor han har mange julekort fra henne liggende hjemme. Årene etter at de møtes holdt de litt kontakten, men den har blitt mindre og mindre akkurat som med alle andre vennskapene Wiggo Hansen hadde.

Miljø

Wistings etterforskning
Handlingen finner sted i Larvik og noe i Stavern. William Wisting bor i Larvik og hans datter Line bor også der nå i juletida. Til vanlig bor hun i Oslo, men siden saken om Wiggo Hansen har interessert henne er det et hensiktsmessig å bo hos faren som bare bor noen hus unna Wiggo Hansens hus. Mye av fortellingen skjer inne på politihuset. Der arbeider politifolkene sammen med FBI agentene. Det er mye mer effektivt å finne informasjon på nettet enn å lete etter blindspor ute. Det er tross alt to mystiske dødsfall som er nesten umulig å oppklare uten å få frem bakgrunnsinformasjonen om personene. På nettet finner de informasjon om tidligere venner og deres bosteder. Politiet hadde aldri klart å skaffe nok informasjon ved kun å drive med etterforskning på åstedene.

Senere i boka, etter at mye informasjon har kommet frem bedriver Wisting og de andre politifolkene etterforskning på steder Bob Crabb, den døde mannen har vært. Politihuset i Larvik har delt etterforskningen. Noen har ansvar for avhør og digital undersøkelse, mens andre driver undersøkelser ute på åsteder. Inne på kontoret finner vi Torunn Borg, Christine Thiis, Benjamin Fjeld og en del av FBI agentene. Wisting, Mortensen og Hammer bedriver undersøkelser på åstedene sammen med andre etterforskere som ikke er nevnt med navn.

Lines etterforskning
Det spennende med denne boka er at den er todelt, men de to delene henger likevel godt sammen. Lines etterforskning om Wiggo Hansen blir senere i boka knyttet til Bob Crabb og Wistings etterforskning. Line holder en minimal kontakt med politihuset i Larvik, ikke fordi hun ikke vil, men fordi det ikke er bevist om Wiggo Hansen er blitt drept. Som beskrevet tidligere holder Line på med en stor nyhetsartikkel om livet til Wiggo Hansen. Det fasinerer henne at en person kan bo midt blant alle andre uten å ha blitt lagt merke til. Det er ikke mange som lever et liv der taushet og redsel for fremmede blir bestemmende for livene deres. Eller kan vi kalle det liv? Ifølge Line vil hun ikke kalle livet til Wiggo Hansen et liv.

 Etterforskningen foregår i huset hans og det er der de første sporene oppdages. Etterhvert som hun graver seg dypere ned i livet hans finner hun tidligere medelever av han som hun kan snakke med. På denne måten skjer mye av etterforskningen blant hans tidligere klassekamerater. I tillegg benytter hun biblioteket til etterforskningen.